På den andre siden av verden.

Kjære Flora,

Jeg kjenner deg ikke, jeg har aldri vært så heldig at jeg har møtt deg enda. Men du betyr veldig mye for meg, fordi du betyr enormt mye for det jeg har kjærest i verden. Jeg har allerede gitt deg det jeg har, i forsøket på å stoppe tårene til min kone.  Dessverre for oss alle hjalp det ikke nok den gangen 
for et år siden, diabetesen tar stadig mer av deg, først det ene benet. Og nå er du lagt inn igjen med sjanse for å miste det andre. Antibiotikaen hjelper ikke, og du mangler blod. Slekt og venner i Filippinene har gjort sitt, og her hjemme har familien allerede gitt oss lån. Det er ikke så mye som skal til for at du skal få de medisinene og den behandlingen som skal til. Tenk om vi bare fikk litt av mange, tenk om vi kan utsette tårene enda en gang. 
Tenk om vi greide å spare sammen nok penger til å besøke deg en dag, det ville bety enormt mye å se dere sammen igjen. Du og min kjære Mary Lou. 

Jeg traff min kone i Norge for snart 3 år siden. Hun kom til Danmark og jobbet som Aupair der før hun flyttet videre til Norge.
Hun var bare 19 år da hun valgte å forlate Filippinene for å jobbe i Europa for å hjelpe familien hjemme på Filippinene. Kort sagt så forelsket hun seg i en nordmann og ble værende (Meg).  Jeg er dessverre ikke en rik mann og 2 er blitt 3. Vi får det så vidt rundt med en uføretrygd og min lille jobb, vi er det man kan kalle fattige. Så jeg prøver nå å nå ut med en bønn om noen kroner for å hjelpe Flora (Bildet). Alt hjelper, ærbødigst Mary Lou og Vincent.